Min venn gatemusikanten...

.... Hver morgen når jeg går av trikken sitter det en liten lurvete rumener og samler inn penger ved hjelp av musikalske gladbomber i form av diverse ustemte instrumenter.

Jeg har dog registrert at han startet med trekkspill. Et uhyre ustemt, skrekkens eksempel av arten, i den lille kassen han har foran seg på bakken var det slunkent med penger.
Så avanserte han til blokkfløyte. Jeg som hadde trodd at han ikke kunne spille trekkspill, innså at var det noe han iallefall ikke kunne var det å spille blokkfløyte. Kassen var enda slunknere. Selv da han hadde med seg en helt egen trampemann i lilla og rosa dunjakke, som sto og trampet utakten og klappet en helt annen takt, ble han ikke rik rumeneren.
Men nå, nå har han skiftet taktikk. I dag satt han og røykte. Helt stille og uten trampemann. I kassen foran ham var det masse penger.
Jeg antar at han nå har funnet gullåra...

Ting menn ikke kler...

... jeg antar at kvinner heller ikke kler dem, men derfor gjør vi det ikke heller (stort sett)!

Lycra, rett og slett. Spesielt sør for ekvator av kroppslig anatomi, selv om man er på sykkel og skal være sprek og sånn. Det er IKKE fint, hører dere menn? Dere får ikke sjans av lycra!

Paraply, duggete briller, hamburger og dårlig tid. En slett kombinasjon. Det burde egentlig sagt seg selv. Dere burde forstått at å løpe etter en buss i denne kombinerte get-up'en gir utrolig lav uttelling på en hver skala. EN HVER!

Sykkelhjelm, stol og kaffepappkrus. Jeg har nevnt det og deg før kjære danske nabolagsmann. En ting er når du sitter sammen med sønnen din, og han har brannmannshjelm. MEN, når du sitter alene på Kaffebrenneriet, leser avis og drikker kaffe med en diger hjelm på hodet, da er det nesten å forvente at mennene i hvite frakker kommer og henter deg i den fine discobilen som spiller musikk og har blinkende lys på taket. Du må slutte, rett og slett, du må slutte. Hvis ikke får du kanskje ny skjorte, sånn med ermer på ryggen. Og da kan du ikke komme å si at jeg ikke advarte deg!

Gitar, mikrofon og selverklært Trubadur-tittel. Her er det den selverklærte som selvsagt skurrer. Hvor mange kvinner ville frivillig stilt seg opp til spott, skue og den slags, med en ustemt gitar rundt nakken, dårlig engelsk, enda dårligere norsk og oppfrodret til dans og allsang? Dette blir stryk-karakter... Verre, under stryk, faktisk. Minus på skalaen.
Du burde tatt hintet når du så hvem som quote-unquote DANSET. Hun, danseren, prøvde å sjekke opp kompisen min, og som han sa "Det er mange andre muligheter her, det er menn her jeg heller ville tatt med meg hjem...." Det burde sagt sitt, kjære deg. Det burde sagt sitt...

Dette var dagens lærdom, kjære menn. Dagens lærdom.

Amputert mann med sparkesykkel...

... observert på Karl Johan. Altså han manglet ett ben og hadde sparkesykkel, for meg så blir det en smule kontraproduktivt å ha sparkesykkel uten å ha ben til å sparke med.
Ellers så vil jeg ikke ha flere kommentarer fra H eller T om at jeg ikke skriver i bloggen. Det gjør jeg tenk, INNI MEG!

Til ettertanke, ville du gått inn på en pub som er åpen klokka åtte om morgenen, som har skilt hvor det står: "Vi ER sjenkebevillingsgodkjente!"

Ellers har Moren vært på sin første fotballkamp. Hun syns det var gøy.

Reiseseng for baby, noe maltraktert, til salgs...

Altså, hva er det med disse reisesengene til barn som blant annet selges på et større svensk møbelvarehus.
Man må jo være mellomtekniker med fagbrev i babyseng for i det hele tatt å klare og åpne posen rakleverket ligger i.

Når man så med sitt vidd, og sin innsikt endelig har klart å åpne posen og tar ut senga så kommer man til pilene. Hva i all verden er vitsen med pilene? Piler som peker i alle retninger. HVORFOR? En pil skal peke den veien man skal, ikke de andre veiene. Også er det slike hemper, HEMPER? Hva skal man med hemper og piler når det ikke forklares hva man skal gjøre med dem. Med unntak av de nevnte pilene da, men de forklarer jo i og for seg ikke noen ting.

Når man etterhvert klarer å lokalisere bruksanvisningen som er limt fast på senga på et helt usannsynlig sted, et sted hvor ingen, INGEN ville tenke seg å lete etter en bruksanvisning i første omgang, så er den jo helt ubrukelig. Med de samme forbaskede pilene, for ikke å snakke om at den er på svensk.

Jeg klarte å gjette meg til at man skulle knekke og dra og bøye, og begynne opp ned. OPP NED? Hvorfor opp ned, ungen skal jo ikke ligge under en oppslått seng, må vite.

Nuvel. Endelig så jeg lyset, trodde jeg, da hadde jeg bare knekt to negler, og var svett som en middels landsby ved Amazonas i regntiden, ungen ville legge seg og lese bok, og tålmodigheten min var, på tross av mitt lynne, en smule tynnslitt. Senga, som nå altså er opp ned så noe skjev ut, men dog brukandes, jeg tok mot til meg og forsøkte å snu den, tung er den også, drittsenga. Og da, KABBLOM, der klapper senga sammen og deler og piler og bruksanvisnig flimret foran øynene mine.

"Tante Sol? Stakkars senga, jeg sove og lese nå!"
"SNART! Tante Sol gir seg nemlig ikke!"

I den misforståtte tro at jeg nå måtte ha knekt barnesengkoden, gjorde jeg akkurat det samme en gang til. Sakte. Og rett vei. Og O Lykke og Tada, der sto senga. Litt vindskjev, men jeg la madrass, pute, barn og dyne oppi, og satte meg ned for å lese bok.

Da ser jeg at senga beveger seg, sakte som munnen på en kjøttetende plante, begynte senga å lukke seg over barnet. Da fikk tante panikk. Ungen ble hipset ut av senga, boka, dyna og puta ble reddet like etter.

Og der sto senga, innoverlent, med sammenklappet kjeft som et monster, slem og ond og helt ubrukelig.

Fra nå av sover barnet i tantesenga. Ferdig snakka!

Begynner jeg å bli gammel?...

... i natt, da jeg lå i min dypeste søvn, våknet jeg brått og akutt av et skrekkelig bråk utenfor. Så skrekkelig var det at jeg hoppet ut av senga i ren og skjær panikk, sikker på at det var minst Svineinfluensaen, Taliban og Dommedag.
Så var det bare russen. TEITE DUMME RUSSEN! Min park er ikke et sted å ha fest midt på natta! HØRER DERE???
Bryr de seg ikke om å få eksamen og oppføre seg som folk? Pføy!

Ellers var helga god, dessverre var G veldig skuffet over at han ikke er nevnt ofte nok i bloggen. Så under følger et hymne til G


G og mormor

Er det nokon som passar for deg?
Er det nokon som passar for meg?
Eg trur nok helst, at med hjortepels,
så blir du og eg best med vest
...til fest!

Kjære G du er vakker og skjønn
og eg, eg har brevkurs i søm
Du og eg det blir flott
og saman får me det godt
På ein båt på havet så blått

Eg skal passe på deg så du får
solkrem, kaffe og plaster på sår
så får du sei til meg at modne kvinner er best
både med og helst utan hjortevest.


Helsing og kjærleik frå
Mormor

Through the looking glass...

.... jupp, jeg følte meg en smule som Alice i dag morges. Kom ruslende ut døra som sedvanlig, stilte meg i kø på Kaffebrenneriet, og tittet litt sånn ufokusert ut vinduet.
Der satt det en far og en sønn. Far iført sykkelhjelm, og sønn iført brannmannshjelm.
De satt bare der, helt stille med hvert sitt pledd rundt skuldrene og drakk av hver sin pappkopp. Jeg ble helt fiksert, og så begynte jeg å smugfnise.... God start på en tordag i grunnen...

Jeg har vært på kurs...

... et av mine nyttårsforsett var at jeg skulle være flinkere til å bevege meg utenfor egen komfortboks... OG jeg skulle begynne å melde meg på kurs. Jeg har hørt og lært at det er på kurs man treffer menn, nemlig. Kjekke, single, flotte menn på over 35, de går på kurs, og de gjør det for å treffe damer, de lengter etter damer som meg, samtidig som de utvider sin allerede vide horisont.

I går var jeg på kurs, jeg var på Linedance kurs. (Her kan du ta pause og fnise og hikste og le så mye du vil) Man kan vel slå fast at noen overvekt av single menn over 35 var der ikke. Derimot var vi fem venninner. Utenom oss så var det tre andre venninner. De var på nybegynnerkurs for syttiende gang, og syns dette var livets lykke. De hadde boots fra femtikronersmarkedet på Veitvedt, oransje hud, stramme dongeribukser og bleika hår. Og var supersøte!
Vi hadde det faktisk rasende festlig. Hoppet rund, latet som vi hadde lasso og gønnere. Jeg som har to venstreføtter og utbredt harry-angst hadde utrolig godt av dette. Snakk om å bevege seg utenfor egen komfortboks.
Følelsene vekslet mellom ekstrem flauhet og varm og glad inni. Følte meg litt som jeg plutselig var til stede i en episode av Charterfeber. (tror det var K som sa det først)

Nå har vi fem ganger til på kurs, og ja, jeg gleder meg!

Yiiiiiiiiiiiiiihaaaaaaaaaaaaaaaa!

Toscana og Moren...

... her skulle man selvsagt ha skrevet daglig, under Toscana oppholdet altså. For det er masse å fortelle om, glimt og gleder, latter og hyle latter.
Jeg har en utrolig gild mor, noe flere av de vi traff på var enige om. Hadde hun fått en eneste "skjønnhetskommentar" til hadde jeg kaldkvelt budbringeren. Jeg mener, alvorlig talt, hvor ble det av MIN oppmerksomhet????
Tar i denne omgang med dette glimtet:

Siste dagen tok vi taubane opp til en liten landsby på toppen av et fjell. Det vil si, jeg dro opp, fant en fortauskafé med hvite bobler og ringte Moren. "Er det en by?" spurte hun skeptisk "Blir eg brun?" Jeg kunne orientere henne om at hun var dum dersom hun ikke kom.
Etter å ha boblet litt til tok vi en rundtur i landskapet, det var ikke mye by der.
Vi fant en mur ved en olivenlund som lå i nedoverbakke, med utsikt over dalen vi bodde i omkranset av fjell. Gresset var grønt, det var fullt av blomster og summende innsekter, og ikke minst SOL. På to sekunder hadde Moren flekket av seg blusen og lå i velkjent "no skal eg bli brun!" positur. Her vil jeg påpeke at hun hadde bikini under, det hadde hun hele tiden egentlig. Sånn i tilfelle.
Jeg var noe mer moderat, og satt i singlet.
Da kom det luskende en bitteliten tannløs tass med hønsemat. Han så på meg, så så han på Moren, så begynte han og flire også sa han: "Ja, det er jo sol, det skal dere ha!"
Han sa det på italiensk, selvsagt. Så vi regner med det var det han sa....

Den store bryllupsfesten...

... da var jammen meg bryllupet forbi, bryllupet man har visst om siden man ble spurt om å være forlover for ett år siden.
Så klart var man spente, situasjonen var jo spesiell, og forberedelsene, og spesielt brudgommens humørsvingninger har gjort at folk har tenkt at her kan alt skje. Det gjorde det forsåvidt også, men stort sett var det som skjedde helt greit.

Med visse unntak, som sveisen min for eksempel. Jeg forstår at dette kan virke en smule selvopptatt, men jeg har aldri i mitt liv opplevd en større differanse mellom det man ønsker, det man sier man ønsker og det man får. Mulig jeg har opplevd noe lignende på mannefronten, når jeg tenker meg godt om.
Jeg fikk verdens mest harry bunadssveis, med korketrekkere og bunadsbånd. Men bruden hadde omtrent samme sveis, så da ble vi så fine i sammen, atte!

Bruden ble nydelig, med slør og kjole og tiara, og vakker bukett. Verdens godeste R kom og hentet oss i bil sammen med dattera hans, som skulle være brudepike. Vi måtte jo kjøre til Høvåg om Birkenes, for E-18 var stengt. Noe som forøvrig ble mistenkt til å være et komplott mot brudeparet, da spesielt mot brudgommen.
Lillesøs hadde også ordnet bryllupslunsj til oss, sånn at blodsukkeret holdt seg rimelig stabilt.
Vielsen var vakker, med unntak av at en av gjestene stakk av etter at presten utfordret menigheten på å tolke et salmevers.
Dette var en spøk, men det forsto da ikke alle, og det siste man hørte av vedkommende var, "Nå må e ha ein røyg". Det også var det siste man så av ham, han skulle egentlig vært min bordkavaler, men da fikk jeg pappa i stedet.
Ellers så satte brudgommen seg på feil side av alteret etter å ha blitt gift, men jeg sa til ham at han fikk nå gå og sette seg ved siden av bruden og holde henne litt i hånda, det var lov nå som de var ektefolk. Da hutlet han seg over på rett side.

Fotograferingen og turen dit ble jo også morsom. Brudgommens forlover hadde sportsknapp i Opelen sin, og når man trykket på den kjørte man forbi mange andre biler. Dette på smale veier med dårlig sikt, selvsagt.
Fotografen var dyktig, og forklarte og instruerte godt, så det ble riktig vakre bilder, så langt jeg kunne se. Og selv om det var litt vanskelig innimellom og forstå hvordan man lener seg til et tre naturlig, eller snur seg mot høyre og eller venstre, så gikk det bra.

Da vi ankom det tidligere omtalte tøysehotellet, var det tydelig at her hadde personalet virkelig lagt seg i selen. VIRKELIG! Imponerende service og stell. Men først måtte bruden og undertegnede veldig tisse! Dette trengte bruden mye hjelp til, men vi fikk det jammen meg til det også, med assistanse fra verdens beste lillesøs.

Etter champagne, og masse kos fra tre-åringen, som var helt i taket etter å ha både fått bunad, godtepose og glass med stilk, så gikk vi til bords.

Toastmasteren er og blir et funn. Selv om han kom uten Uma Thurman, som kona hans er helt prikk lik, så fikk han da Maria Mena til bords.

Her vil jeg gjerne skyte inn følgende:
Nei, jeg er ikke Henriette Stenstrup, ja, jeg har hørt det før at jeg ligner, nei du trenger ikke sende melding til meg hver gang hun er på TV og spørre om det er meg, eller si at det ligner, nei det er ikke meg i MIX-reklamen, Elling-filmen eller Seks som Oss, NEI, hun er heller ikke søstera mi, NEI, det er ikke morsomt når den trettende brisne personer kommer knisende og sier:" NÅ VED E HVEM DU LIGNÅR PÅ!"
Hvis ikke du har tenkt å si Kate Winslet, eller Bettie Davies, så SHUT IT!

Bryllupet... *puster* toastmasteren. Han var enormt smart, så vi fikk servert forrett og hovedrett før talene. De var ikke så mange, men for å bøte på det hadde brudgommen laget sanghefte med sanger fra familien som han hadde skrevet selv. Bruden holdt en vakker tale, og hadde skrevet sang også. Dette var faktisk enormt rørende og flott!

Treåringen fortsatte å være i ekstase, hun fikk egen mat med pommesfrittes, og hun fikk en hel servitør for seg selv, og han kom med isbiter hver gang hun ville ha, og det ville hun. I tillegg fikk hun krype under bordet, og sitte på fanget til alle.

Ellers satt jeg vis a vis ei tante som var litt skuffet, både over at kjøttet ikke var skikkelig kokt, og at potetene ikke var skrelt, og at det var vin, og hun var veldig redd for at hun ikke rakk å gå før det ble dans.
Samtidig var hun rasende kul og slagferdig, og utrolig glad i å synge, iallefall plutselig. Hun sang litt likt påhengsmotoren vi hadde på prammen på Ogge.

Da middagen var ferdig, og flere av vennene hadde talt, så var det cognac og kaffe, og titting på gaver, og ikke minst en ekspedisjon til toalettet igjen.

Lillesøs og jeg ble stadig spurt om det stemte at vi var søstre: "Ja for du lignår jo på ho Maria Mena, å du har e nå sett før? På TV kansji? ÅH NEI NÅ VED E DE! DU LIGNÅR PÅ HO DERRE LUBNE.... Å e de ho heidår????"

Kutting av kaken ble det selvsagt, og brudeparet matet hverandre til glede for alle fotografene.

Så dukket bandet opp. Jan Arilds. I matchende flammeskjorter, og elasto-pants i blankt, svart stoff og mokkasiner. De spilte coverlåter av svenske danseband, og av og til noe jeg tror var engelsk.
Brudevalsen klarte brudeparet utmerket! Brudgommen elsker å danse, og det gjorde han.
Og så tok det av på dansegulvet. Det er vel noe med at når man ikke har så høye forventinger, eller legger lista så høyt, så blir det moro.

Jeg danset masse med treåringen, som tok helt av på dansegulvet. I tillegg danset jeg med far, bror, legen, terapeuten, en støttekontakt og ikke minst med brudepikene.

Lillebror fikk en helt egen fanclubb av damer på 40+ som sto i kø for å danse med ham, når han svingte salsahoftene fniste de mer enn en skokk fjortiser. Men han danset mest med Moren, som man jo skal!

Så ble jeg hentet av personalet, og fikk unnskyldning for at de hadde vært en tøyserestaurant, håpet vi var fornøyde nå, og ble invitert til gratis jubileumsfeiring med utdrikningslagdamene. Noe alle utrdrikningslagdamene selvsagt jublet rått over...

Etter det pyntet jeg litt på brudesvitten, før vi prøvde å dra. Først måtte vi slepe treåringen av dansegulvet, noe som var nærmest umulig. Så måtte vi lete etter diverse løse deler til Moren. MEN tilslutt var vi da hjemme, og over nattmat ble vi enige om at jammen var det et rasende festlig bryllup! Treåringen sov med bunaden på, noe jeg på sett og vis hadde lyst til selv også....

Klokkestilling og Heroes and Zeros...

... sånn sommertid, er noe jeg er uhyre dårlig på. Jeg sitter på jobb som en zombie og vimer. Dette på tross av at jeg sovnet før klokken ni i går, med telefonen i hånda. Noe som resulterte i at jeg våknet på morgenkvisten med mobiltastaturet tatovert på høyre pupp... Da følte jeg meg ikke akkurat kul...

Ellers bra helg, jeg er ganske stolt over å komme fra samme by som Heroes and Zeros. Men jeg kunne spare meg for det Xylofon-spillende Muppetshow-bandet som varmet opp. Ikke et vondt ord om musikken, men det var jo H&Z jeg hadde kommet for å se.
Å være oppvarmingsband må være verdens mest utakknemlige jobb, har jeg reflektert over.
Jeg fikk dog klem av vokalisten, og det er alltid litt gildt sånn foran masse siklende attenåringer, som sikkert lurer på om hvorfor jeg får klem... Det kunne jeg selvsagt sagt masse om, men gidder jeg? Næ...

Før konserten var det middag med K, veldig koselig, og desserten, desserten var orgasmisk. Bare sånn det er... Blodappelsinsuppe, hvit sjokoladeis og lakriskuler.... Mhmhmhm...
Så dukket H og barnebarnet mitt opp, og det er selvsagt alltid en høydare, å få klem av noen som sier: "HEI MORMOR!!!"

Ellers blir vel lørdagens beste sitat, når man ser bort fra tekstene til H&Z: "Da blir ittje fest uten hjortevest!"

Søndag var det sang, tur, middag og skravling med T, trappevask og sånn, og altså enormt tidlig kveld.

Fræddan? Fræddan var veldig fin den også.

Den avskyelige skjerpaen er tilbake!

... jupp det snør... Det snør sidelengs. Jeg skulle aldri nevnt den krokusen. Beklager!

Jeg har sett en krokus!

Nå er livet akutt og med en gang utrolig mye bedre, gladere og vakrere.
*synger*
Jeg har sett en krokus en krokus en krokus!
Og den var lilla, tra la la la la...

(Mulighetene for at det vil komme dypere, og mer avanserte blogg-innlegg på sikt, er absolutt tilstede...)

Tøyserestauranten og Norlands Trompet...

Som nevnt i det forrige korte innlegget er nå utdrikningslaget vel overstått. Det ble faktisk utrolig koselig. Etter en noe avansert jakt på bruden av G, brudgommen hadde gjemt henne for han ville ikke være alene en lørdag, så ble hun funnet og medbrakt til restauranten. Håper hjertet hennes har begynt å slå igjen, hun ble en smule overrasket.
Bruden fikk skryt og gaver og oppmerksomhet, og det var veldig fint.

Dog er restauranten et helt annet kapittel. Lillesøs omtalte den som en tøyserestaurant, noe som er helt korrekt.

Den anbefalte fisken var harsk, og stekt i så mye smør at den var bortimot uspiselig, samtlige av biffene var blodige og seige. Da alle hadde bestilt medium, skulle det vel strengt tatt ikke renne blod av biffen?
Ingen av de som bestilte kjøtt fikk biffkniver. I woken var det nesten ikke kylling, anden kom uten tilbehøret som sto i menyen, og da det ble spurt om tyttebær til (som den skulle bli servert med), ble disse servert til en av gjestene som spiste fisk.
I tillegg var det ene andelåret blodig og kaldt, og det andre seigt.Vinen kom ferdig skjenket og smakte sterkt av eddik, en annen gjest fikk varm brus uten tilbud om isbiter.

Bruden, som satt ved enden av bordet som hedersgjest (med tiara, lett å legge merke til), ble ikke spurt om hun ønsket noe spesielt, fikk ingen oppmerksomhet, ble aldri servert først eller ryddet hos først, eller spurt om maten smakte.
Under kaffen var det flere taler, og da ble det plutselig liv i servitørene som kom og begynte å rydde bordet vi hadde satt alle middagsrestene på (vi måtte jo rydde av bordet selv, må vite) Dette forstyrret selvsagt talene og videofilmingen som foregikk.

Så var det ikke noe oppmerksomhet fra servitørene, og vi måtte selv gå og lete etter noen som kunne gi oss regningen. Deretter måtte vi lete etter noen som kunne gi oss kortmaskin. Et hett tips er å bringe denne samtidig med regningen, i alle fall når man har hyret usynlige servitører.

Uansett, bruden var fornøyd, og det var bra!

Resten av helgen gikk med til leking med S. Jeg fikk også besøkt L og lekt med Ferrariene til M, det vil si, jeg fikk leke med en Ford, for han var litt bekymret for hva de lange neglene mine kunne gjøre med Ferrari-lakken. MEN, jeg fikk se på alle Ferrariene.

Bussturen hjem var dog særs underholdene. En kvinne ved navn Norlands Trompet på ca 65, underholdt alle, ALLE medpassasjerene fra Arendal til OsloS. Helt fantastisk. Spesielt Margit fikk vi høre mye om, Margit skulle få ny bag, og virket å være det eneste menneske i hele verden Trompeten hadde noe godt å si om.
Ellers gikk det i aborter, underslag, kjønnssykdommer, detaljerte opplysninger om økonomien til flere navngitte personer, hvor flink hun (Trompeten) var til det meste, hvor mye skryt hun fikk, og hvor populær hun var, nå hadde hun vært tvunget til å skru av telefonen for å få litt ro på bussen. Ordet GRUUUUUUUUUUUUUUUUUUUSOMT, gikk stadig igjen, dette ble brukt til å beskrive alt og alle utenom henne selv og Margit, selvsagt. Flere av pasasjerene bråvåknet flere ganger da hun satte i og ule. Meget underholdende.

Nå er det jobbings igjen, og det er også fint:)

S

Det store utdrikningslaget....

Driver jeg fortsatt og fordøyer, men bruden ble oppriktig glad og fornøyd.

Hurra!

Har Villmarken kommet til Vestkanten?

I dag morges var det en rotte utenfor døra mi. Den var ikke liten. Det var heller ikke spesielt hyggelig å våkne til.
Jeg hadde mange tanker inne i hodet mitt den brøkdelen av et sekund vi stirret hverandre dypt inn i øynene.
Det som nok var positivt med denne opplevelsen, var at jeg ikke på noe tidspunkt oppførte meg skrikete, eller kvinnete.
Jeg ble heller irritert. Jeg ble rett og slett sinna på den dumme rotta! Dumme dumme rotta!
Alvorlig talt, dersom jeg vil ha nærkontakt med ville dyr, så flytter jeg til Øvre Volta, for eksempel, eller Alaska. Jeg vil IKKE ha dem på Bislet! Er det ikke ille nok at naboen har fått seg Husky, for ikke å snakke om ilder.
Vedder på at den ilderen og rotta er kjærester, et slikt inter-racial relationship, også det på vestkanten... Jeg blir matt!

MATT HØRER DU!

Glitter og glamour til folket!

Noen helger blir bare så perfekte at du ikke vil at de skal ta slutt...

Fredagen begynte jeg med å dra på Bislet Bad etter jobb.
På tross av at bikinien sægget, og at jeg ikke hadde svømmebriller, så jeg endte opp med å se ut som en blodskutt vaskebjørn med otersveis, så er det noe av det deiligste og mest velværeframkallende jeg har gjort på lenge.
Svømte drøye tusen meter, før jeg satt i badstu, brukte masse bodyscrub, ble silkeglatt og satt i badstu litt til. Dro hjem til pledd, rødvin og mursteinsbok, og sovnet salig før tolv....

Lørdag hadde jeg lang kaffefrokost, med bok. Så vasket jeg leilighet, vasket bad og trapp, (Jøss jeg høres husmorderlig ut!) før jeg lunsjet med M. Gode vakre beste M. Alltid godt å leke med henne, oppdatere hverandre, og sprute litt kaffe ut av nesa når vi stadig skjønner hvor morsomme vi er. "Æ har an!" vil nok bli stående som en overskrift for alle kommende besøk til gynekolog.

Så var det hjem og klargjøre til GP-Fest. Jeg mottok gjestene i kjole og tiara, med "den Store Norske Grand Prix Samlingen" på anlegget. Vi var delt opp i to fraksjoner, Tone-supporterne, som satt på ene siden av salongbordet (noen av dem måtte ha puter i fanget da hun sang) og Alexander-supporterne som satt i sofaen. I tillegg så hadde vi selvsagt skål og drikk hver gang en av sangene modulerte. Siden samtlige gjorde det var vi så champagneblide at vi ikke ble sinte da de viste sport i pausen en gang.
Da Alexander viste seg å gjøre det best, allerede tidlig i utstemningen var det såpass mye skrik og skrål at lillebror og I som kom innom for å si hei, hørte oss allerede oppe ved kirka. "Det er nok min søster..." ble han rapportert å ha mumlet.

Da seieren var klar, gikk vi over til å mime/skråle med hårbørste-og brusflaske mikrofoner, mener å erindre at F, eneste hane i kurven, og som derfor var selvskreven vokalist da vi hørte på BonJovi, brukte stålampa mi som mikrofon.

Så dro vi på byen, hvor jeg ble sjekket opp av en kvinne, og utløste en slåsskamp mellom to ukjente beilere, "pannebåndet" og "svensken". Mens de slåss, snek jeg meg ut i en taxi og satt og funderte på hvordan i all verden folk klarer å treffe sine tilkommende på utesteder i fylla. Det syns jeg er imponerende, og de fortjener premie!

Søndag drakk jeg kaffe og leste aviser på Brenneri mens jeg ventet på lillebror. Vi skulle i treårsdag til S. Også her var glamourfaktoren høy, spesielt i egenskap av de rosa høyhælte skoene hun fikk av meg i fjor.
Med en skokk skrålete tre-åringer, prompepute, høy sukkerfaktor,og noe med en fiskestang i øret til K så blir det ikke gøyere.

Vi fikk pølser og vafler og lekt masse, jeg blir helt varm inni av den ungen...

På T-banen hjem så vi på bilder fra bursdagsfesten, jeg begynner å bli til forveksling lik Tante Agnes, og har nå bestemt meg for å bare bli fotografert forfra med haken litt ned... Og selvsagt med pornomunn, på denne måten kan jeg lure meg selv til å tro at jeg holder meg godt og ser rimelig pen ut.

Nå er det mandag og havrelefse igjen, og det er fint det også.

Februar????

Hvor ble det av januar???

Den har jo vært bra, januaren. Men jeg merker at jeg er født i et land som ikke er for meg. Det er jo kaldt hele tida! Det snør og ting blir til is, trikken står, og å gå er jo som å være på ekspedisjon til ett eller annet skummelt sted. Det raser ting fra tak, snøen faller sidelengs, potteplantene mine fryser til is... Takk høyere makter for T som gav meg en sauepels. Dog ser jeg ut som en blanding av michelinmannen, en blond Sherpa samt den avskyelige snømannen, MEN jeg er varm... Mmmmm. Varm og god!

Innimellom er snøen deilig også, turer og røde roser i kinna og prat og det å glede seg til våren, det er faktisk en fin ting. Jeg skal til Toscana i april og Washington i juli. Jeg har begynt i ny jobb, jeg har hatt noen stortrivelige jentekvelder med bobler i glasset, kino, gode middager og gode samtaler. Stupedamene har begynt å hevde seg i quiz-sammenheng, nå ikke lenger kun på Se og Hør spørsmål...

Bør jeg ta en skitur???