Den store bryllupsfesten...

... da var jammen meg bryllupet forbi, bryllupet man har visst om siden man ble spurt om å være forlover for ett år siden.
Så klart var man spente, situasjonen var jo spesiell, og forberedelsene, og spesielt brudgommens humørsvingninger har gjort at folk har tenkt at her kan alt skje. Det gjorde det forsåvidt også, men stort sett var det som skjedde helt greit.

Med visse unntak, som sveisen min for eksempel. Jeg forstår at dette kan virke en smule selvopptatt, men jeg har aldri i mitt liv opplevd en større differanse mellom det man ønsker, det man sier man ønsker og det man får. Mulig jeg har opplevd noe lignende på mannefronten, når jeg tenker meg godt om.
Jeg fikk verdens mest harry bunadssveis, med korketrekkere og bunadsbånd. Men bruden hadde omtrent samme sveis, så da ble vi så fine i sammen, atte!

Bruden ble nydelig, med slør og kjole og tiara, og vakker bukett. Verdens godeste R kom og hentet oss i bil sammen med dattera hans, som skulle være brudepike. Vi måtte jo kjøre til Høvåg om Birkenes, for E-18 var stengt. Noe som forøvrig ble mistenkt til å være et komplott mot brudeparet, da spesielt mot brudgommen.
Lillesøs hadde også ordnet bryllupslunsj til oss, sånn at blodsukkeret holdt seg rimelig stabilt.
Vielsen var vakker, med unntak av at en av gjestene stakk av etter at presten utfordret menigheten på å tolke et salmevers.
Dette var en spøk, men det forsto da ikke alle, og det siste man hørte av vedkommende var, "Nå må e ha ein røyg". Det også var det siste man så av ham, han skulle egentlig vært min bordkavaler, men da fikk jeg pappa i stedet.
Ellers så satte brudgommen seg på feil side av alteret etter å ha blitt gift, men jeg sa til ham at han fikk nå gå og sette seg ved siden av bruden og holde henne litt i hånda, det var lov nå som de var ektefolk. Da hutlet han seg over på rett side.

Fotograferingen og turen dit ble jo også morsom. Brudgommens forlover hadde sportsknapp i Opelen sin, og når man trykket på den kjørte man forbi mange andre biler. Dette på smale veier med dårlig sikt, selvsagt.
Fotografen var dyktig, og forklarte og instruerte godt, så det ble riktig vakre bilder, så langt jeg kunne se. Og selv om det var litt vanskelig innimellom og forstå hvordan man lener seg til et tre naturlig, eller snur seg mot høyre og eller venstre, så gikk det bra.

Da vi ankom det tidligere omtalte tøysehotellet, var det tydelig at her hadde personalet virkelig lagt seg i selen. VIRKELIG! Imponerende service og stell. Men først måtte bruden og undertegnede veldig tisse! Dette trengte bruden mye hjelp til, men vi fikk det jammen meg til det også, med assistanse fra verdens beste lillesøs.

Etter champagne, og masse kos fra tre-åringen, som var helt i taket etter å ha både fått bunad, godtepose og glass med stilk, så gikk vi til bords.

Toastmasteren er og blir et funn. Selv om han kom uten Uma Thurman, som kona hans er helt prikk lik, så fikk han da Maria Mena til bords.

Her vil jeg gjerne skyte inn følgende:
Nei, jeg er ikke Henriette Stenstrup, ja, jeg har hørt det før at jeg ligner, nei du trenger ikke sende melding til meg hver gang hun er på TV og spørre om det er meg, eller si at det ligner, nei det er ikke meg i MIX-reklamen, Elling-filmen eller Seks som Oss, NEI, hun er heller ikke søstera mi, NEI, det er ikke morsomt når den trettende brisne personer kommer knisende og sier:" NÅ VED E HVEM DU LIGNÅR PÅ!"
Hvis ikke du har tenkt å si Kate Winslet, eller Bettie Davies, så SHUT IT!

Bryllupet... *puster* toastmasteren. Han var enormt smart, så vi fikk servert forrett og hovedrett før talene. De var ikke så mange, men for å bøte på det hadde brudgommen laget sanghefte med sanger fra familien som han hadde skrevet selv. Bruden holdt en vakker tale, og hadde skrevet sang også. Dette var faktisk enormt rørende og flott!

Treåringen fortsatte å være i ekstase, hun fikk egen mat med pommesfrittes, og hun fikk en hel servitør for seg selv, og han kom med isbiter hver gang hun ville ha, og det ville hun. I tillegg fikk hun krype under bordet, og sitte på fanget til alle.

Ellers satt jeg vis a vis ei tante som var litt skuffet, både over at kjøttet ikke var skikkelig kokt, og at potetene ikke var skrelt, og at det var vin, og hun var veldig redd for at hun ikke rakk å gå før det ble dans.
Samtidig var hun rasende kul og slagferdig, og utrolig glad i å synge, iallefall plutselig. Hun sang litt likt påhengsmotoren vi hadde på prammen på Ogge.

Da middagen var ferdig, og flere av vennene hadde talt, så var det cognac og kaffe, og titting på gaver, og ikke minst en ekspedisjon til toalettet igjen.

Lillesøs og jeg ble stadig spurt om det stemte at vi var søstre: "Ja for du lignår jo på ho Maria Mena, å du har e nå sett før? På TV kansji? ÅH NEI NÅ VED E DE! DU LIGNÅR PÅ HO DERRE LUBNE.... Å e de ho heidår????"

Kutting av kaken ble det selvsagt, og brudeparet matet hverandre til glede for alle fotografene.

Så dukket bandet opp. Jan Arilds. I matchende flammeskjorter, og elasto-pants i blankt, svart stoff og mokkasiner. De spilte coverlåter av svenske danseband, og av og til noe jeg tror var engelsk.
Brudevalsen klarte brudeparet utmerket! Brudgommen elsker å danse, og det gjorde han.
Og så tok det av på dansegulvet. Det er vel noe med at når man ikke har så høye forventinger, eller legger lista så høyt, så blir det moro.

Jeg danset masse med treåringen, som tok helt av på dansegulvet. I tillegg danset jeg med far, bror, legen, terapeuten, en støttekontakt og ikke minst med brudepikene.

Lillebror fikk en helt egen fanclubb av damer på 40+ som sto i kø for å danse med ham, når han svingte salsahoftene fniste de mer enn en skokk fjortiser. Men han danset mest med Moren, som man jo skal!

Så ble jeg hentet av personalet, og fikk unnskyldning for at de hadde vært en tøyserestaurant, håpet vi var fornøyde nå, og ble invitert til gratis jubileumsfeiring med utdrikningslagdamene. Noe alle utrdrikningslagdamene selvsagt jublet rått over...

Etter det pyntet jeg litt på brudesvitten, før vi prøvde å dra. Først måtte vi slepe treåringen av dansegulvet, noe som var nærmest umulig. Så måtte vi lete etter diverse løse deler til Moren. MEN tilslutt var vi da hjemme, og over nattmat ble vi enige om at jammen var det et rasende festlig bryllup! Treåringen sov med bunaden på, noe jeg på sett og vis hadde lyst til selv også....