Hun som...

... aldri skulle ha mobiltelefon, pc, dvd-spiller eller blogg, har med dette anskaffet meg alle disse skumle, nymodens tinga. Får jeg nett hjemme nå, så er jeg solgt...

Er jeg inspirert? Av alle bloggene rundt meg? Har jeg fått blogg-smitte?

Eller er det så enkelt som at jeg har så utrolig mange ord inni meg, og at jeg trenger å få dem ut, og på denne måten slipper jeg forhåpentligvis å plage venner, familie og kjente med å skulle fortelle dem alle de morsomme små episodene som gjør livet så rikt.

Jeg gleder meg daglig over hvor mye verre folk har det enn meg, hvor tungvint de klarer å leve livet og i slike øyeblikk hever jeg meg over hvermannsen og føler meg riktig ovenpå og selvtilfreds.
Dette går selvsagt som regel fort over.

I går var det paret på Ikea som gledet meg i flere timer. Paret på Ikea som sto i gardinavdelingen og kranglet. Han mer sedat og hun superdupersinna. Hun ville nemlig ha "Distré gardiner!" mens han foretrakk mønster... Hun, kvinne som hun var gav seg ikke...
Den undersøkelsen jeg en gang leste over prosentandelen av samlivsbrudd som kan spores tilbake til handletur på Ikea, dukket raskt opp i hukommelsen...

Jeg gikk lystig rundt i lysestakeavdelingen og fniste for meg selv...

Ellers er livet gildt om dagene, ikke bare fordi jeg er så mye bedre enn alle andre, men også fordi det er så mange gode ting som skjer.
Jeg har vært på sirkus, jeg har lekt i snøen, jeg har kjøpt min første designer kjole, jeg er tante og jeg skal snart i bryllup og jeg har fått ny jobb....

Sol